Strømsø – en smeltedigel av spøkelseshistorier, hollendertid og skeiv historie
Spøker det på Kings Arms? Hvorfor har ikke Drammen en egen bunad? Og hvem var Jens Andersen?
Av Emilie Marie Løddesøl, formidler ved Brageteatret, Publisert 21.08.2026
18. mai var det Teatersalong med Odd Myklebust på Brageteatret. Odd er journalist, redaktør og forfatter mm. Han gjør byvandringer, og er ekspert på formidling av Drammens historie. Odd har også vært en av flere inspirasjonskilder for det kunstneriske teamet bak vandreforestillingen «Gatelangs Strømsø«, og ble derfor invitert til å snakke seg igjennom forestillings-løypa.
Denne artikkelen tar utgangspunkt i noen av Odds fortellinger i samtale med kunstnerisk team Håkon T. Nielsen og Erlend Rødal Vikhagen under Teatersalong.
Nysgjerrig på flere historier? Lytt til hele samtalen på podkast her.
Bragernes VS Strømsø
Fram til begynnelsen av 1800-tallet var Bragernes og Strømsø to byer. Bragernes tilhørte Oslo (Christiania), og Strømsø tilhørte Tønsberg i Vestfold.
Bragernes ligger midt imellom Kongsberg og Oslo – to av de viktigste byene på 1600-tallet. Her var den første postruta og gode veien mellom byene. Kongsberg hadde sølvgruvene og kongens mynt. Og så var det selvfølgelig hovedstaden Christiania. Bragernes var stedet for å hvile hester og overnatte.
Før rundt 1650 var Strømsø kun jorder og gårder, så kom den danske embetsmannen, Daniel Knoff. Han skjønte det som i dag er innlysende: Havna må være på Strømsø.
«Regnbuegata» nederst i Tollbugata, med utsikt mot Strømsø Torg. (t.v.) var Loftet Capodasten, en viseklubb som holdt til i Siewergården. Dette var det store møtestedet for musikk og kultur i 100 år, fra jernbanen kom i 1866 og frem til rundt 1970. Foto: Iver Alne Bolin/Brageteatret
På 1700-tallet var det 30 lisensierte barer og puber bare på Bragernes, og i tillegg var det dobbelt så mange som ikke hadde lisens.
Det var fest døgnet rundt.
Bønder kom fra Hallingdal, Numedal, Lier, Modum, Eiker, osv. for å selge varer. Bragernes hadde link til kontinentet. Hollendertid. Det bodde ca. 300 hollendere i Drammen rundt 1650-1700. De sørga for å ta med seg det de likte: Genever, spanske og italienske viner, tysk øl – alt dette fikk du kjøpt på Bragernes. Bøndene, som bare var kjent med dårlig hjemmebrent, dro nesten ikke hjem igjen. Det var et møtested, styrt av en sterk handelsstand, som samarbeida både med Kongsberg og Oslo.
Daniel Knoff lå i kontinuerlige rettsaker med handelsstanden på Bragernes. Men, dette var jo det opplyste eneveldets tid og Knoff hadde kongens fullmakter. Han møtte ikke på en eneste rettsak. Gjorde akkurat som han ville. Utfordret handelsstanden og bygde Strømsø.
Tordenskjoldsgate med Skistadbygget i bakgrunn og bussholdeplass «Knoffs gate» (t.v.).
Foto: Iver Alne Bolin/Brageteatret
Bybildet skifta karakter. Bragernes ble handelsstedet, mens Strømsø ble sentrum for hollendertid, tømmer og havn. Så dette har vært en internasjonal smeltedigel fra rundt 1650 og er det i og for seg fortsatt.
Strømsøs spøkelser
Kings Arms er Drammens nest eldste pub. Den ble etablert rundt 1970, da det ble stas med engelsk pubkultur. Før het det Hotell Britannia, og var et ærverdig hotell fra rundt 1860.
Foto: Iver Alne Bolin/Brageteatret
Spøker det på Kings?
Noen sier at det er en dame der som går igjen. Det er ikke det mest kjent spøkelset i Drammen.
Finnes det andre bygg med spøkelseshistorier?
På gamle Austad Gård går det igjen en dame. Hun ble skutt av mannen sin, Poul Glud som var amtmann i Buskerud. Han var forelsket i en annen, og under nyttårsfrokosten i 1706 oppsto det en krangel. Han henta muskedunderen sin og påsto at han så elger utenfor vinduet. Han skøyt for å treffe elgene, men traff kona si i stedet.
Glud havnet i fengsel. Eneste amtmann i norsk historie som har havnet bak murene. Men han greide å bli frikjent, for det var jo ikke noe politietterforskning på den tiden. Alt ble basert på vitneutsagn. Og i og med at det ikke var noen vitner til selve drapet så ble han faktisk frikjent. Kanskje er det derfor konen hans går igjen?
Tilbakeblikk til forestilling med Grenland Friteater «Stedsans Drammen 2011».
Foto: Kjetil Moslåtten
Den ferskeste, kanskje mest «creepy» historien, det er nedi Tollboden. Det flotte ornamenterte bygget som står der, som heller ikke er så gammelt, fra rundt 1870, der er det et spøkelse som har forårsaket arbeidsmiljøproblemer. Det var, og han lever enda, jeg kjenner ham.
Spøkelset?
Ikke spøkelset, men han som oppdaga spøkelset. Han hadde første arbeidsdag der i 1979 og ble sendt opp på loftet for å hente noe. Da han kommer ned sa han: «det er jo folk som holder på der». Han syns det var litt rart at han gikk i gammeldags frakk. Da sa de: «du har sett’n». Mannen som går igjen på loftet. Folk var livredd for å jobbe der.
Så seint som i 2006 var det en hendelse da de hadde bokettersyn. Dette var før den digitale verden, så da samla de alle permene på et stort bord og gikk for lunsj. Plutselig hørte de et forferdelig brak, og permene lå utover gulvet.
De tror spøkelset er Albert Schumacher, som var med på å bygge Strømsø kirke, og som egentlig skulle ta over etter Knoff. Han elska Drammen og drammenserne elska ham. Han døde bare 29 år gammel i en duell rett ved der Tollboden nå ligger.
Svangsgangen – med noen av Drammens eldste bygg, noen så langt tilbake som 1620.
Foto: Iver Alne Bolin/Brageteatret
Det ingen trodde var mulig fikk Knoff til
Daniel Knoff lagde Framgata (Tollbugata) som lå nærmest vannveien og havna, og Bakgata (Tordenskjoldsgate) som var der håndverkerne og ‘livet’ var.
Selve grunnlaget for en by er jo kirken, så det var noe av det første Knoff ville ha. Nyttårsaften 1664 fikk han tillatelse, og Strømsø kirke ble bygget på 2 år. Han samla håndverkere fra halve Europa, henta takstein i Holland, og sto på.
Jeg har jo hatt vandringer der, og entreprenører inne og sett, for inne i kirken kan du åpne og se hvordan det er bygget. Det er ingen som skjønner hvordan det er mulig å bygge den på 2 år. Det ville man ikke greid i dag. Men typisk Knoff, han greide det.
Strømsø kirke. Foto: Iver Alne Bolin/Brageteatret
Knoff bygde også Kirkegangen (Hesselbergsgate). På den tiden beveget folk seg hovedsakelig til vanns fordi veiene var for dårlige, derfor er denne brolagt. Første brolagte gata på Strømsø. Så de fine fruene kunne gå i land og tørrskodd langs Kirkegangen uten å få søle på kjolene sine.
Ved enden av Kirkegangen ser du kirken med klokketårnet vendt mot deg, til venstre for der inngangen er i dag. Der sto Knoff og ønsket alle velkommen. Og Knoff han manglet ikke selvtillit, så han hadde sin egen paviljong i kirken som hang på veggen. Hans hang litt høyere enn presten.
Men det endte jo veldig dårlig for Knoff. Han mista hele familien sin i løpet av en uke. I 1669 døde først dattera og barnebarnet i barsel. Han sendte kona og den ene sønnen til begravelsen i København, selv var han så tynget av sorg at han ikke orket å reise. På vei tilbake til Drammen forliste båten. Konen og sønnen druknet. Nå ligger Elisabeth Wern og Nicolai Knoff i sarkofagen under Strømsø kirke, sammen med Daniel senior selv.
Tilbakeblikk til forestilling med Grenland Friteater «Stedsans Drammen 2011». Foto: Dag Jenssen
En kulturkollisjon mellom fattig og rik
Hollendertid er en fantastisk spennende og lite belyst historie. På 16-1700-tallet var Drammen en fattig by i Norge som var et fattig land. Så kom verdens rikeste mennesker, hollenderne, som handlet med Østen. Man sier det er derfor det ikke er bunader i Drammen, for disse handelsfolkene kom jo kledd i silke fra Østen.
Hollenderne har en helt annen levestandard, en helt annen kultur. Mange nordmenn på den tiden bodde fortsatt i ett rom med jord på gulvet i 10 kuldegrader. Du kan tenke deg hvordan det må ha vært – mye større forskjell på folk. Mye ekstrem fattigdom.
Presten Hesselberg, han startet en fattigskole. Han fant småjenter som solgte seg selv borti Blichs gate som var et slags ‘Red-light district’ i Drammen. Der starta han en Aftensangskole som gjorde at han fikk gatebarna inn, fikk klær på dem, og lærte dem å lese og skrive. Han skrev selv i boka si at han i 1780 samla inn en sum spesidaler i løpet av et år til fattige barn på Strømsø. Jeg fikk Norges bank til å regne ut verdien i dag. Et år: 14 millioner kroner. Peder Hesselberg. Fin fyr.
Eldre kvinner som tagger hekleduker på veggene. Tilbakeblikk til forestilling med Grenland Friteater «Stedsans Drammen 2011». Foto: Dag Jenssen
Menneskenes hjerter forandres ikke
En historie som har gått igjen i ulike sammenhenger er giftemålet mellom Jens Andersen og Anne Christine i 1791. Det er det første homofile ekteskapet vi kjenner i verden. Hvordan det var mulig? For det var ikke lov å være homofil en gang, og hvert fall ikke lov til å gifte seg.
Det som skjedde var altså at dette ekteparet kom til presten Hesselberg. Og selv om kirken innvendig er forandra, så er altertavlen den samme og lysekronene de samme, mye er likt. Det var denne altertavla de sto overfor og dette virka som et helt normalt, vanlig bryllup. Men så, etter noen måneder, kom bruden Anne Christine tilbake og sa: «Jens, min ektemann er ingen mann. Han er en kvinne.»
Dette ble et dilemma for Hesselberg, og han ville helst ikke ha noe med det å gjøre. Han gjorde ingenting. Men så kom Anne Christine tilbake igjen, og sa: «jeg har giftet meg med en kvinne, og det må du gjøre noe med». Hesselberg kontakta biskopen og byfogden på Strømsø.
Ekteparet ble innkalt til avhør, og de ga helt ulike forklaringer
Jens sa: «ja, jeg er født kvinne. Jeg er født på Gran på Hadeland. Faren min var tømmerhogger, siden jeg var liten så har jeg vært med faren min i skauen. Jeg har hatt søstre som jeg ikke følte så noe særlig kontakt med. Og jeg har følt meg som en gutt og en mann gjennom hele livet. Og da lillebroren min Jens døde av naturlige årsaker, så tok jeg hans identitet og flyttet til Kristiania». Så har han tjent til livets opphold som blant annet vognmann, altså kusk, i Drammen og tjenestegjort på gårder for de beste skussmål. Han kom til Strømsø, møtte Anne Christine og sa at dette var ekte kjærlighet. De giftet seg og bosatte seg ikke så langt fra Strømsø kirke. Hun drev en systue.
Hennes versjon var helt annerledes. Hun sa at det aldri hadde vært noe kjærlighet dem i mellom. Et rent fornuftsekteskap hvor de kun delte værelser. Hun sa at hun ble klar over at han var en kvinne fordi han kom ravende full hjem og da hun hjalp ham til sengs og skulle kle av ham, da skjønte hun at han var kvinne og at hun ikke kunne leve i et sånt ekteskap.
Som en forklaring på det, sa Jens: «Det er riktig at jeg kom full hjem. Men det var fordi jeg druknet mine sorger fordi Anne Christine, min kjære kone, har blitt forelsket i leieboeren vår, en matros».
«Dette er på mange måter et klassisk trekantdrama»
Det som gjorde situasjonen ekstra prekær var at Anne Christine var gravid med denne matrosen. Begge ble fengslet. Anne Christine ble fengslet på Strømsø, altså det som i dag er menighetssenteret tvers over gata, mens Jens ble fengslet på Bragernes, for å holde de fra hverandre. Han sonet da på det som den gang ble kalt Norges verste fengsel. Mange sa det var verre å være der enn å sone dommen. I underetasjen satt fangene lenka til veggen og sparka vekk rotter. Det var ikke drenert og kloakken rant rett ned.
Levende statue. Tilbakeblikk til forestilling med Grenland Friteater «Stedsans Drammen 2011». Foto: Dag Jenssen
Å være homofil i fengsel på slutten av 1700-tallet kan ikke ha vært enkelt, men Jens fikk faktisk sympati både av fangevokterne og medfangene. Derfor fikk han permisjon da Anne Christine døde av blodforgiftning. Han fikk lov til å gravlegge henne på Strømsø kirkegård. Da skrev Hesselberg at Jens var så lammet av sorg at han skulle få lov til å gå i mannsklær. Og han var så satt ut og så tynget av sorg at han måtte hjelpes tilbake på cella – han fikk da celle på Strømsø, hvor det var et mindre strengt regime.
Og hva skjedde så? Jo, Jens skjønte at han hadde en mulighet. Og man kan nesten skjønne hva som skjer, for Jens var jo en mester i å forkle seg. Han hadde jo forkledd seg hele livet. Han greide å snike seg ut. Sannsynligvis stjal han en fangevokter-uniform.
«Så vet vi ikke mer om Jens. Forhåpentligvis lever han et langt liv»
Forklaringene til Jens finnes i to eksemplarer. Det er forklaringen hans til biskopen, og til byfogden. Historikere som leser dem i dag sier at nakkehårene reiser seg. For Jens, som ikke hadde en dag med skolegang, kunne ikke lese eller skrive, han fortalte om sine følelser på en måte som gjør at folk kjenner seg igjen i dag.
Det er noe ‘Sigrid Undsets’ over historien. Hun skrev at alt forandrer seg gjennom tidene, unntatt hjertene våre som forblir det samme. Og Jens satte ord på dette som kunne vært sagt i dag. Han ble spurt direkte, er du mann eller kvinne, og svarte: «jeg vet ikke, jeg er nok litt begge deler», og begrunnet hvorfor. Kjønnsforskere og historikere finleser hans forklaring den dag i dag.
Også er det storheten til presten Hesselberg som skjønte at dette var et menneske som hadde det vanskelig. Han skrev i etterkant, etter at han ble lurt, for det ble han jo, at han ønsket Jens alt godt.
Og med det skal vi gi en stor applaus til Odd Myklebust.
29. august tar Brageteatret til gatene med vandreforestillingen «Gatelangs Strømsø»
Forestillingen spiller fra 29.08-07.09.