Noe mangler i fremtidsplanen for Buskerud

Buskerudplanen – med hjerte for Buskerud – er i støpeskjeen, og jeg har lest høringsutkastet med stor interesse. Og etter hvert også med høye øyenbryn, for det er noe som glimrer med sitt fravær i flere av kapitlene.

Sosiale arenaer, mestring, livsinnhold og innenforskap defineres som klare mål for alle som bor i regionen. Det er gode mål, og det er godt å se at dette prioriteres høyt. Og jeg tenker – her har kulturlivet mye å by på. Når man reiser seg fra sofaen, tar ytterjakka på og drar på korøving foregår jo alle disse tingene på en gang!

Å ta et kurs i maling eller veving, å treffes for å øve til en konsert eller gå på en forestilling, det å være kreativ og å oppleve noe sammen med andre kan være selve livsgnisten. Og det kan være veien inn til et sosialt liv med nye venner, glede og mening. Buskerud har festivaler som trekker folk til små plasser for store opplevelser, en kulturnæring i utvikling, organisert frivillig kulturaktivitet og kulturinstitusjoner som svarer på mange av de behovene planen setter fingeren på. Derfor er det merkelig at kulturaktiviteter ikke nevnes som en inngang til å nå disse målene.

Det er jo de relevante sammenhengene som skal få planen til å virke, er det ikke?

Under Buskerudkonferansen i januar ble det satt fokus på at mange unge ikke gjennomfører skoleløpet, og viktigheten av emosjonell kompetanse ble løftet frem. Dette er klokt og riktig tatt inn i Buskerudplanen, og det vises til forskning som sier at læring avhenger av både faglig og sosial utvikling. Men heller ikke her trekkes det linjer til kulturell aktivitet eller estetiske læreprosesser.

Når Brageteatret viser forestillinger i skoletida, ser vi at det gir elevene en mulighet for gjenkjennelse og refleksjon, og for å sette ord på vanskelige følelser. Det handler om å finne ut hvem man er, både som seg selv og sammen med andre. Det er emosjonell læring i praksis, og det henger tett sammen med grunnlaget for å stå gjennom hele skoleløpet, og å klare seg godt videre.

Det finnes mange historier om at det å finne fram til sin egen kreativitet gir livet retning og mening, og at lesing, kunstopplevelser og selvrefleksjon er inngangsporter til personlig utvikling. Når jeg leser utkastet til Buskerudplanen, kan det se ut som man har tenkt mer på tjenester som skal reparere, og mindre på å forebygge med det som gjør barna våre trygge og robuste.

Så kommer jeg til kapitlet om et sterkere Buskerud-DNA. Her pekes det på kunst- og kulturuttrykk som relevante for identitetsskaping og lokal historiefortelling. Men gjennom hele kapitlet snakkes det om Natur- og kulturverdier i et generasjonsperspektiv. Jeg blir usikker på hva planens kulturbegrep omfatter, og hva man tenker er de kreftene som skal virke sammen for å styrke lokal identitetsfølelse.

Kulturlandskap og -verdier er sterke markører for identitet, og Buskerud er rikt på mulige opplevelser som bygger tilhørighet og historisk ballast. Men kunst er noe annet enn et kulturlandskap, og samtidig en enormt sterk identitetsmarkør i kraft av seg selv. Bare tenk på hva Kittelsens malerier har betydd for Sigdal og Buskerud, Wildenveys diktning for Portåsen, Tidemand og Gude for Blaafarveværket, og Kai Fjell for Drammen og malekunsten.

Sammenhengen mellom det våkne, ressurssterke mennesket og aktiv deltakelse i kunst- og kulturliv er kanskje vanskelig å finne plass til i faktabaserte handlingsplaner. Men det fins mange nok bevis på at denne sammenhengen er relevant til at den bør synliggjøres og målbæres i Buskeruds plan for fremtiden.

Jeg håper og tror at de som sitter med alle høringsinnspillene fra folk som jobber og bor i Buskerud tar seg tid til å se enda litt nærmere på sammenhengen mellom hva vi gjør og hvordan vi har det.

Vi er mange som har et stort og bankende hjerte for Buskerud, og som ser at det som berører hjertet er det som tar oss videre.

Les kronikken i Drammens Tidende